Hvorfor det kan føles ubehagelig å bli sett av kameraet
Share
Hvorfor føles det så ille å bli sett litt lenger enn vi er vant til? Og når vi får et kamera oppi fleisen så blir det helt krise?
Å bli sett litt lenger enn vi er vant til, kan vekke noe som ligger dypt i oss.
Når vi ser et kamera, eller spesielt et kamera som peker rett mot oss, skjer det ofte noe i kroppen før vi rekker å tenke. Pusten blir litt mer overfladisk. Skuldrene strammer seg. Smilet blir påtatt eller stivner helt. Og vi ønsker oss bort, eller kanskje til og med får panikk. Jeg selv har kjent på tårene som kommer ved å bli fotografert fordi det er så sykt ukomfortabelt. Så jeg har så forståelse for alle følelser som kommer, og aksepterer dette hundre prosent.
Fordi det kan føles sårbart, nesten avslørende, som om noe i oss blir oppdaget, som vi ikke ønsker å vise noen.
Men hva er det egentlig vi reagerer på? For det handler kanskje ikke om selve utseende, om vi er pene, rare, søte eller føler at alt det vi ikke liker med oss selv kommer frem i lyset.
Jeg har hatt noen tanker, og samtaler med mange som omhandler nettopp dette. Og for mange handler det ikke om utseende i seg selv, men om det å bli sett uten kontroll. I hverdagen styrer vi blikket til andre mer enn vi tror. Vi møter venner, kollegaer, ukjente på butikken og tilpasser oss ansiktsuttrykket, kroppsholdningen, stemmen og energien etter situasjonen. Vi “regulerer” hvordan vi blir oppfattet, ofte helt ubevisst. Et kamera stopper dette litt. Og det er her det blir skummelt. Plutselig er det ikke bevegelse, forklaringer eller små justeringer som gjelder. Det er et øyeblikk der vi bare er. Og jeg ELSKER, virkelig ELSKER å få frem det fantastiske mennesket som er der, innerst inne. Og det kan kjennes uvant, fordi mange av oss bærer på en gammel erfaring av at det å bli sett ikke alltid var trygt. Kanskje ble vi vurdert. Sammenlignet. Rettet på. Levd med en følelse av at noe ved oss burde vært annerledes. Når kameraet hviler på oss litt lenger, kan kroppen huske dette, selv om vi ikke gjør det bevisst. Nervesystemet kan tolke situasjonen som:
“Nå blir jeg sett. Er jeg trygg? Er jeg god nok? Burde jeg skjerpe meg?”
Dere, det er ikke forfengelighet. Det er beskyttelse vi har lært oss. Vi har lært oss å se på haka, magen, smilet, rynkene. Vi har lært å se på oss selv med et blikk som vurderer, ikke med kjærlighet. Så når kameraet kommer så ser vi ikke helheten. Uttrykket, lyset i øynene eller stemningen i kroppen. Vi har lært å holde igjen. Å kontrollere uttrykket. Å vise det som er“riktig”. Så når et kamera inviterer oss til å bare være til stede, uten maske, uten prestasjon, kan det føles uvant nakent.
Dette er setninger som jeg ofte hører:
“Jeg er ikke fotogen.”
“Jeg hater å se bilder av meg selv.”
“Jeg blir alltid så rar på bilder.”
Dette er setninger vi ofte sier med et lite smil, men under ligger det kanskje noe mer sårbart.
Det å bli sett, litt lenger, samtidig som det kan gjøre vondt, kan også være en helende opplevelse. Men hør her, det er ofte nettopp her “the big turning point” kan ligge.
Når fotograferingen skjer i et trygt rom, med tid, nærvær og respekt for kroppens tempo, kan det å bli sett litt lenger faktisk bli noe annet enn ubehag. Det kan bli en følelse av å ikke lenger trenge å prestere. Å ikke fikse ansiktet. Men å få lov til å være, akkurat slik vi er. Det er her at også kroppen merker at blikket ikke er dømmende, men varmt og nysgjerrig, og noe begynner å mykne i oss. Pusten blir dypere. Ansiktet slipper taket. Nervesystemet lærer sakte at det å bli sett ikke nødvendigvis betyr fare.